«Josten maraton»

Bingsgryte. (Foto: Margit Elise Almendingen).

Da va det klart for siste tur i år med klassen B2 Friluftsliv, å krysse Jostedalsbreen sto for dør. Vi tok utgangspunkt i å gå opp fra Fåbergsstølen og komme opp på platået av breen før vi slo første leir. Det var nydelig vær hele første dagen og den første timen på morgenen vi skulle gå de fleste milene på dag to. Det vistes i det fjerne og var meldt litt overskyet, det tok ikke lang tid før solkremen og shortsen ble byttet ut med skallbekledning og kompasskurs. Vi fikk inn en melding av hvordan morgendagens vær skulle bli og det lovet ikke så godt, med både vinden og regnet. Det ble derfor tatt en besluttning at vi skulle gå nesten en ekstra mil den dagen. Dag nummer to ble lang og tung, men med kart og kompass brukte vi dette til øving i tåka. GPS trening ble det også for å se hvordan man kan bruke dette som et ekstra hjelpe instrument.

50-10
Med en stor gjeng på 22 studenter sier dette seg selv at ting tar tid, og alle har forskjellige behov til tider. Ved å bruke 50-10. Altså gå i et jevnt godt tempo i 50 minutter og 10 minutter med pause. Kan dette være avhengig for å kunne holde fremdriften man må ha og kunne motivere og gi pauser for påfyll av mat, av med ryggsekken, navigere og holde en god stemning i gruppa (Horgen, 2010). I disse pausene kan man som veileder få et overblikk over hvordan folk har det, passe på at man holder tidsskjemaet, navigeringen og hvis noe må fikses. Det er selvfølgelig som på vår tur over Josten behov for lengre pauser for et ordentlig måltid som lunsj, vi spiste også middagen på veien for å rekke å komme frem med nok energi.

Tåka kommer fort. (Foto: Margit Elise Almendingen).

Veilederens plassering
Veilederens plassering i gruppen burde være slik at man går inn i rulleringsmetoden med de andre, det organiseres ved rullering i pausene. Hvis været eller forholdene blir for krevende, eller kunnskapen til de som går først trenger mye støtte og svar på spørsmål er det gunstig å gå som nummer tre eller fire. Det for å kunne veilede bedre enn ved å rope bakerst beskjeder frem (Horgen, 2010). Ved tydelige beskjeder vil gruppen kunne forholde seg til en ramme som alle kan følge, selvfølgelig må man ta hensyn til situasjoner som kan oppstå og ta det på alvor. Erfaring fra turen over Jostedalsbreen var det og viktig å holde rammene man setter ved 10 minutters pause. Det glir fort ut hvis man blir vandt med at man går videre når det har gått ti minutter fra siste person i gruppen er samlet ved pausen.

Dette er tredje gang jeg har gått over breen, men med alltid forskjellige utgansgspunkt, men jeg har alltid endt ved Flattbreehytta. Den siste dagen vår ned fra Suppelebreen var det ingen sikt og vi bandt oss inn i taulag (Haslene, 2011). Dette viste at de avgjørelsene vi hadde gjort de siste dagene  hadde vært rette og vi hadde forberedt oss godt med navigering og GPS bruken til at det ikke var noen problem å komme seg ned. Vi hadde også blitt vandt med 50-10 metoden og fulgte denne effektivt. Da er det også lettere å regne på hvor lang tid forflytningen vil ta. Takk for turen.

Magnus lager middag før vi går siste mil. (Foto: Margit Elise  Almendingen).

Referanser

Haslene, S. (2011). Breboka. Handbok i brevandring. DNT fjellsport, Oslo.
Horgen, A. & Unsgård, J. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høgskoleforl.