Hvordan bevege seg bra på bre?

Smørstabbreen. (Foto: Margit Elise Almendingen).

Gjennom faget vinter friluftsliv har vi vært på Sognefjellet, nærmere beskrevet ved Smørstabbreen. 
Der har vi hatt basecamp med sammenheng i NF- grunnkurs bre. Vi har gått igjennom ulike snøbakketeknikker for å ferdes tryggere i bratt terreng. Vi har gått igjennom bruken av GPS, veivalg opp/ned, kjøremønster med tau og uten, snøkunnskap og redning på snødekket bre som bygger på den kursuken vi hadde i Jostedal tidligere i høst. 

Det å dra på topptur har nesten blitt en ny nasjonalsport og derfor er enkelte plasser mer folksomme enn før. Dette vises i at flere oppsøker terreng for skikjøring som inkluderer kryssing og kjøring på breer. Dette er ikke et nytt fenomen hvis man ser til alpelandene, men der holdningene har vært annerledes tilknyttet ulykker involvert med bre. Et utsagn sier at det er minst et dødsfall i Chamonix hver dag, hele året med snø og bre involvert. Dette er ikke en akseptert holdning som vi i Norge har. vi må derfor være oppmerksom på at det er kunnskapen av veivalg som ofte resulterer i en fin tur eller en tragedie. Jeg har derfor valgt å fokusere på hvordan man kan enklere bevege seg tryggere på snø dekket bre, men også hva man gjør hvis uhellet oppstår.  

Baecamp ved Krossbu, et fint startspunkt. (Foto: Margit Elise Almendingen).

Utstyr
Når man ferdes på bre kan man komme borti sprekkesystemer, derfor er det lurt å ta vise forholdsregler. Dette kan man gjøre er å ha med seg utstyr som man kan bruke. Det er ingen mening med å ta med masse utstyr hvis man ikke kan utnytte seg av det eller kunne metoder for å improvisere. Det er derfor viktig å huske på at kunnskapen må man også ha, som ellers i friluftsliv henger kjennskap og vennskap tett sammen (Faarlund. N, Halvorsen. D, Øvereng. S, & Norges røde kors Hjelpekorpset, 1991, s 44).

Det som er lurt å ha med av breutstyr ved toppturbasert kryssing av breer er:
- Sittesele
- 2 skru karabiner
- 3 vanlige karabiner
- 1-2  120 cm slynger
- 2 klem knuter
- 1 vandretau på 30m og et kortere redningstau
- snøanker, dette kan også være isøks eller ski
- Stegjern (hvis det er behov innen for rammene man har satt)
(Berg & Frøstrup, Fensli, 1995, s  124)

Kunnskap om terrenget- bresprekker
For å kunne beveges seg tryggere og mer effektivt er det å kunne lese breen nødvendig kunnskap. Hvis man kan det kan man anta hvordan sprekkene ligger under snøen. Det er lurt å se på kart og terrenget etter mulige plasser man ønsker å unngå som konvekse formasjoner, opp stuinger og der snødekket kan vise svakhet ved fordypninger og der snø gleppene i sidene er.

Tidspunktet man ferdes på breen har mye å si på hvordan snø-bruene er. På våren er de på sitt sterkeste så lenge snøen ikke blir råtten og lett å tråkke igjennom på. Tidlig på vinteren er snø bruene dårligere siden snøen ikke har fått satt seg og det ikke har kommet nok nedbør. Dette er en viktig faktor å ha med i tidsskjemaet sitt i tur planleggingen.   

Når man beveger seg på en bre vil man krysse på tvers av sprekkene for å forhindre glidelåseffekten med at alle blir dratt ned i samme sprekk (Haslene, 2008). På snødekket bre er det ikke lett å se sprekkene, der er viktig å kunne forutse hvor sprekkene går under isen og bevege taulaget deretter. konkave formasjoner vil alltid ha mindre sprekker en konvekse. Det lønner seg å oppsøke slikt terreng.

Når tar man på tauet?
Det er ingen fasit på dette spørsmålet, men det er gunstig å finne ut hva risikoen er for noe skal skje og om man har margin nok hvis man feilbedømmer forholdene. Man kan ved å ha på seg sele før man går inn på breen utelatte noe man eventuelt må gjøre senere. Hvis man skal være enda mer forberedt på å handle raskt er å sette en slynge i sentralløkken med ankerstikk og ha en skru karabin i  enden som man fester høyt på sekken eller jakka kan man enkelt få tak i noe for å feste seg selv eller hvis noen trenger å reddes i tauet. Hvis man er i tvil om snø dekket, sprekkene eller sikten ville jeg knyttet meg inn i tau laget for å ha det som margin.

Andre tiltak man kan gjøre er at man bare tar av seg en ski av gangen for å ikke belaste snødekket mer en nødvendig, dette gjelder å skaffe seg gode rutiner på, slik at når man først kommer opp i dårlig vær vil dette skje automatisk. Det samme gjelder når man samler taulaget, man ønsker å oppnå god kommunikasjon i gruppen, men ikke utsette alle for å falle i samme sprekk ved skituppesamling. Da kan man enkelt gå i en stor sirkel og stramme inn klemmeknutene for å komme nærmere hverandre i taulag. 

Fordeling av utstyr
Når man vandrer på bre, er det lurt å tenke på utstyrs fordeling. Hvis førstemann har alle ekstra slynger og rednings tauet er det en dårlig fordeling. Dette på grunn av at første person er den som oftest går over snø-bruer først og har størst sannsynlighet for å falle igjennom (Faarlund, 1991, s 71). Når man går i taulag må man også ha nødvendig utstyr selv.

Ofte er man på tur med gode venner. (Foto: Margit Elise Almendingen).

Kameratredning på snødekt bre:
For å gjennomføre redning på bre trenger man øvelse, og man kan begynne å bli trygge på noen metoder ved å finne en kant på land eller trygt på blåis. Etter dette kan man bevege seg over å teste dette ut på snø med forskjellige snøanker som isøks, ski, Nalgeneflaske osv. Det er ikke alltid at når uhellet er ute at sekken er på og alt av nødvendig utstyr man er vant med er disponibelt. Da er kreativiteten og øvingen viktig for å kunne mestre ulike redninger. 

Når førstemann i taulaget går igjennom snøbroen vil kameraten i tauet som andremann kjenne et rykk, tredjemann vil kjenne at det strammer og siste vil kanskje ikke merke noe. Da har man gått med stramt nok tau. Kameraten som står nærmest sprekken roper "FALL!" slik at alle er klar over situasjonen. Det er viktig nå at en tar styringen og velger en metode de skal bruke basert på utstyret de har tilgjengelig (Haslene, 2008, s 138).

Kameraten nærmest sprekken setter en isøks/snøanker og henger inn sin avlastningsslynge (klemknuteslyngen) med karabin til sikringsmidlet. Etter at klemknuten ar skjøvet så langt frem som mulig, kan taulaget fri seg fra vekten av den som henger i sprekken. Den som er sist i tauet, går frem til personen ved siktingsmiddelet og binder seg med en klemknute i tauet, med en slynge som er festet i sentralløkka med en karabin. Etterpå kan den fri seg fra vandretauet og være friere (Haslene, 2008, s 140 og 141). Slik kan han/hun gå til kanten av sprekken og tar kontakt med den som har falt igjennom og forklarer prosessen og om alt er vell. Den legger så klar en sekk som redningstauet skal ligge på slik at det ikke graver seg ned i snøen på kanten. 

Redningstauet blir sent fram etter det har blitt festet i et nytt sikringsmiddel med en slynge. Slyngen har en karabin i enden og en klemknute festet i både tauet og karabinen. I lupen man sender ned til personen i sprekken henger det en skrukarabin som personen skal feste i sentraløkka (Faarlund, 1991, s 67). Personen kan også oppfordres til å dra seg oppover i tauet som ikke de andre drar i for å hjelpe kameratene sine. Kameratene drar i redningstauet slik at de kan etterstramme med klemknuten så det ikke blir et nytt fall. Det er ofte lurt å hjelpe personen som kommer opp over snøleppen, men kommuniser godt med personen som er under om det er trygt å gå så langt ut. 

Det er viktig å huske på at man er ikke ferdig med kameratredningen før alle er tilbake i taulaget og klare til å gå videre. Dette gjør man ved å reversere det man gjorde tidligere. Viktig at man sjekker at man ikke binder seg selv eller andre ut av vandretauet (Faarlund, 1991, s 67, 68 og 69).

(Foto: Margit Elise Almendingen).

Avslutting/oppsummering
Kameratredning på engelsk kalles improviced rescue, altså improvisert redning. Det er et ganske godt navn siden en ulykke aldre er lik flere ganger. Man må ved kameratredning tenke over hvordan man kan løse dette problemet best mulig og tenke over hva slags utstyr man har tilgjengelig. Når man vandrer på bre må man være klar over farene som man kan komme over når det ligger snø. Det er både å tenke på skredfaren men også bresprekkene som er reelle. Hvis man alltid har god margin og tenker og handler etter konsekvensene vil man kunne ferdes på bre for å komme opp dit man ønsker på ski. Det er bare viktig å huske på at kjennskap og vennskap henger godt sammen. 

Referanser:

Berg & Frøstrup, J, & Fensli, R. (1995). Norsk fjellhåndbok. Arendal: Friluftsforl

Faarlund. N, Halvorsen. D, Øvereng. S, & Norges røde kors Hjelpekorpset. (1991). Alpin fjellredningstjeneste :Redning i bratt og glatt lende håndbok. Oslo: NRKH.

Friis. K, Haslene, S. & Den Norske turistforening - Fjellsport. (2008). Breboka: Håndbok i brevandring (6. utg. ed.). Oslo: DNT-Fjellsport.