Kartreferanse

Det er ikke hver dag man kan bevege seg inn i komplisert terreng pga. sikten. (Foto: Margit Elise Almendingen).

En kort men viktig ekskursjon til Vigdalen med fokus på trygge og våkne veivalg, kameratredning i skred og ferdsel i brattere terreng. For å kunne vite at man ikke er i utløpsområde eller hvor bratt det er man står, må man kunne følge med på kartet og gjenkjenne terreng. Viktigheten med å kunne vite hvor man er, er både for å kunne ferdes trygt, men er også i høyst grad gjeldene hvis man trenger hjelp og må oppgi kartreferanse.

Gjennom å kunne oppgi en korrekt kartreferanse skaper det en trygghet innad gruppen, med at man kan nøyaktig si hvor man tror man er, man kan også si ifra til dem hjemme hvor man befinner seg eller hvor planlagt leirplass skal være. Hvis man er uheldig og må ha hjelp utenfra kan det å oppgi en nøyaktig referanse redde liv. Det er for at det ikke er noen usikkerhet rundt hvilket område men er i, men også innenfor en liten radius kan man lete etter personer. I dette innlegget skal jeg ta for meg hvordan man oppgir en kartreferanse (Nordahl, 2016, s. 37).

Samme plass bare et år i forskjell, man må ferdes helt annerledes i dårlig sikt. (Foto: Margit Elise Almendingen).

      Kartreferanser

      Skal man oppgi hvor man er, og det er vanskelig å ta utgangspunkt i terrengformasjoner, er det praktisk å oppgi kartreferansen med en sekssifret rutetilvisning. Kartet vi bruker som ofte er i M711-serien med UTM-rutenett som er inndelt i hundrekilometerruter angitt med to bokstaver, henholdsvis LM og MM. De to kodene angir altså to ulike hundrekilometerruter, dette fordi kartet går inn på begge de to hundrekilometerrutene. Hver hundrekilometerrute er inndelt med et blått rutenett med kvadratiske ruter som er 1km i hver retning. De store blå tallene som man finner på kartets ytterkant og noen plasser i rutenettet på selve kartet, de indikerer antall km mot øst eller nord. Hver rute kan igjen deles inn i 10;10 deler mot øst og nord (Horgen, 2010, s.194). På enkelte speilkompass finnes det en inntegnet «rutenettinndeler» på kanten, det er et nyttig redskap for å kunne «dele inn» en kilometerrute når man skal oppgi en mer nøyaktig kartreferanse.

Det er tallene som indikerer antall km mot øst + tiendelen mot øst, samt tallene som indikerer antall km mot nord + tidelen mot nord, man bruker til å oppgi en sekssifret rutetilvisning med. En slik rutetilvisning ut fra kartet har en nøyaktighet på 100m. Hvis man bruker GPS kan det bli tall som indikerer på 10 og 1 meter. Men det er viktig å vite hvis man skal overføre kartreferansen fra GPS-en til kartet, må man ta bort disse to sifrene (Horgen, 2010, s.195). 

Det er viktig å vite at man ikke går i utløpsonen for noe dårlig sikt. (Foto: Margit Elise Almendingen).

Når man skal oppgi kartreferansen starter man alltid med den østlige referansen for så den nordlige. Vi begynner altså med de vertikale rutelinjene (øst/vest), til venstre (øst) for der vi befinner oss, og finner de to første sifrene i øst/vest-aksen. Så finner vi ut hvor mange 10-deler av ruten vi befinner oss til høyre for rutelinjen, og finner det siste sifferet i øst/vest-aksen. Så går vi til de horisontale rutelinjene (nord/sør), nedenfor (sør) der vi befinner oss og finner de to første sifrene i nord/sør-aksen. Så finner vi ut hvor mange 10-deler av ruten vi befinner oss ovenfor rutelinjen, og finner det siste sifferet i nord/sør-aksen. Med det har vi alle de seks sifrene i kartreferansen (Horgen, 2010, s.196).

      Det er et kollektiv ansvar og hver og en bør være aktiv med å følge med på kartet, ta kompasskurs, samt diskutere og målbære sin oppfatning. Er man usikker eller uenig, må man kunne si ifra. Dette må man som gruppe forsøke å skape et miljø for. Ikke minst er det viktig å si ifra om man mener gruppen går feil.

Det å være en aktiv kartleser gjør deg forberedt, det er vanskelig med kartet i sekken. (Foto: Margit Elise Almendingen).

     Kildehenvisning:
           
         Horgen, A & Unsgård, J. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforl.


         Nordahl, E & Sande, E. (2016). Trygge toppturer. Oslo: Fri flyt.