Fjellets fauna
Uansett hvor vi beveger oss kan vi se at naturen har tilpasset seg etter omgivelsene og miljøet. Omgivelsene har blitt formet av ulike landhevelser og istider der breene har laget dype daler, store fjorder og latt Nunatakene stå igjen som et minne om en annen tid. Når man vandrer fra lavlandet og opp til høyfjellet er det mange planter som har funnet sin nisje. I dette innlegget skal jeg ta for meg 10 ulike planter som har blitt funnet på veien fra Hodlekvekrysset og over fjellpassasjene i Leikanger til Grinde.
Musøre
Stjernesildre
Blåbær
Ryllik
 |
| Sølvie. (Foto: Margit Elise Almendingen). |
Sølvier
Salix glauca
Botaniske kjennetegn
Sølvier er en busk i vierfamilien, den varierer i en høyde på 0,3-2 m. Bladene er grå/sølv lodne og butte med flate kanter. Raklestilken har to til fire blad, raklene kommer samtidig som bladene. Det kan være vanskelig å skille de ulike vierartene siden de danner hybrider med hverandre.
Sølvvier finner man over hele landet i fjellet og har størst utbredelse langs elver og myrer opp til grensen mellom den lavalpin og mellomalpine sone. Høyest dokumenterte voksested er 1900 moh. i Jotunheimen. I Vest-Norge og Nord-Norge vokser den helt ned til kysten. (Kristoffersen, 2007, s.31).
Kulturell bruk
Salix glauca
Botaniske kjennetegn
Sølvier er en busk i vierfamilien, den varierer i en høyde på 0,3-2 m. Bladene er grå/sølv lodne og butte med flate kanter. Raklestilken har to til fire blad, raklene kommer samtidig som bladene. Det kan være vanskelig å skille de ulike vierartene siden de danner hybrider med hverandre.
Sølvvier finner man over hele landet i fjellet og har størst utbredelse langs elver og myrer opp til grensen mellom den lavalpin og mellomalpine sone. Høyest dokumenterte voksested er 1900 moh. i Jotunheimen. I Vest-Norge og Nord-Norge vokser den helt ned til kysten. (Kristoffersen, 2007, s.31).
Kulturell bruk
Sølvvier får som regel stå urørt av dyr siden den har en bittersmak. Den bitre smaken kan ofte antyde for dyr at planten er giftig, men i dette tilfeller er ikke Sølvvier noe spesielt giftig, det er bare smaken av salicylsyre. Tidligere ble vierbarken brukt som smertedempende mot hodepine eller andre plager (Høiland).
Røsslyng
 |
| Kartlav. (Foto: Margit Elise Almendingen). |
Kartlav
Rhizocarpon geographicum
Botaniske kjennetegn
Kartlav består av grå, brune, grønne eller gule skorpelav ca. 60 norske arter, på stein. Navnet kommer naturligvis fra utseende til lavet som ligner et kart. Det er flere små arter som vokser parasittisk på andre skorpelav. Den gule Rhizocarpon geographicum danner kartmønstrene på steinoverflater.
Kartlav vokser gjerne på sure bergarter og helst i et fjellområde eller høytliggende område med liten luftforurensning. De svarte kantene på lavet er der de vokser. Lav kan vokse opp til 2 mm i året og kan bli flere hundre år gammel. Hvis man tar en stein med Kartlav ned fra fjellet vil lavet sakte men sikkert dø, steinen vil da bli like glatt som den en gang var.
Kulturell bruk
Rhizocarpon geographicum
Botaniske kjennetegn
Kartlav består av grå, brune, grønne eller gule skorpelav ca. 60 norske arter, på stein. Navnet kommer naturligvis fra utseende til lavet som ligner et kart. Det er flere små arter som vokser parasittisk på andre skorpelav. Den gule Rhizocarpon geographicum danner kartmønstrene på steinoverflater.
Kartlav vokser gjerne på sure bergarter og helst i et fjellområde eller høytliggende område med liten luftforurensning. De svarte kantene på lavet er der de vokser. Lav kan vokse opp til 2 mm i året og kan bli flere hundre år gammel. Hvis man tar en stein med Kartlav ned fra fjellet vil lavet sakte men sikkert dø, steinen vil da bli like glatt som den en gang var.
Kulturell bruk
Kartlav har blitt brukt til å utvikle en daterings metode for stein og plassering. Metoden kalles Lichenometri. Da regner man på alderen til Kartlav ved diameter for å datere steiner på gamle gravsteder og moreneforekomster (Timdal).
 |
| Røsslyng. (Foto: Margit Elise Almendingen). |
Calluna vulgaris
Botaniske kjennetegn
Røsslyng er en av våre mest vanlige lyngplanter og er en 10-50 cm høy tettgreinet dvergbusk med små nåleformete blad. De små blomstrene sitter i flere samlinger langs stilken. Blomsten er som oftest rødfiolett (sjelden hvite). Røsslyngen blir bestøves av en tripsart (et millimeterstort insekt) som lever inne i blomsten. Den trives best i næringsfattig lynghei og berg.
Røsslyng finner man i lave strøk i hele landet. Den er vanlig i fjellet opp til Saltfjellet der den blir mindre vanlig nordover. Høyest noterte voksested er opp til 1450 moh i Norge (Kristoffersen, 2007, s. 135).
Kulturell bruk
Botaniske kjennetegn
Røsslyng er en av våre mest vanlige lyngplanter og er en 10-50 cm høy tettgreinet dvergbusk med små nåleformete blad. De små blomstrene sitter i flere samlinger langs stilken. Blomsten er som oftest rødfiolett (sjelden hvite). Røsslyngen blir bestøves av en tripsart (et millimeterstort insekt) som lever inne i blomsten. Den trives best i næringsfattig lynghei og berg.
Røsslyng finner man i lave strøk i hele landet. Den er vanlig i fjellet opp til Saltfjellet der den blir mindre vanlig nordover. Høyest noterte voksested er opp til 1450 moh i Norge (Kristoffersen, 2007, s. 135).
Røsslyng ble kåret til en av to nasjonalplanter vi har i Norge. Det var i 1976 av lytterne til NRKs Nitimen. Siden Røsslyngen blomstrer på sensommeren tiltrekker den humler og bier. Planten har derfor hatt stor betydning i produksjon av lynghonning.
Hvis Røsslyngen blomstret helt opp til toppen betydde det en bra vinter (den blomstrer aldri helt til topps). Lyngheiene langs kysten var viktige beiteområder og ble brent derfor med jevne mellomrom, men Røsslyngen ble høstet og brukt som brensel. I folkemedisin ble grenspissene brukt som blodrensende, urindrivende middel og mot gikt (Sunding).
Hvis Røsslyngen blomstret helt opp til toppen betydde det en bra vinter (den blomstrer aldri helt til topps). Lyngheiene langs kysten var viktige beiteområder og ble brent derfor med jevne mellomrom, men Røsslyngen ble høstet og brukt som brensel. I folkemedisin ble grenspissene brukt som blodrensende, urindrivende middel og mot gikt (Sunding).
 |
| Musøre. (Foto: Margit Elise Almendingen). |
Salix herbacea
Botaniske kjennetegn
Musøre er en liten, lavvokst vierart med mesteparten av greinsystemet under jorden. Bladene er blanke med skarpt sagtannede kanter. Den er en av våre minste arter med forvedet, treaktig stamme. Den vokser vanligvis på snøleier i høyfjellet eller fuktige steder i hele landet. Når snøfonna har smeltet og Musøre dukker frem trenger den bare noen uker med god varme før den blomstrer (Sunding).
Den svenske botanikeren Linnè kalte musøre for "verdens minste tre". Den deler seg vegetativt ved hjelp av jordstengler. Den breier seg ut i tette matter som dekker bakken, den kan derfor bli svært gammel. Musøre har man funnet opp til 2170 moh. og vokser i hele fjellkjeden (Kristoffersen, 2007, s.32).
Botaniske kjennetegn
Musøre er en liten, lavvokst vierart med mesteparten av greinsystemet under jorden. Bladene er blanke med skarpt sagtannede kanter. Den er en av våre minste arter med forvedet, treaktig stamme. Den vokser vanligvis på snøleier i høyfjellet eller fuktige steder i hele landet. Når snøfonna har smeltet og Musøre dukker frem trenger den bare noen uker med god varme før den blomstrer (Sunding).
Den svenske botanikeren Linnè kalte musøre for "verdens minste tre". Den deler seg vegetativt ved hjelp av jordstengler. Den breier seg ut i tette matter som dekker bakken, den kan derfor bli svært gammel. Musøre har man funnet opp til 2170 moh. og vokser i hele fjellkjeden (Kristoffersen, 2007, s.32).
 |
| Stjernesildre. (Foto: Margit Elise Almendingen). |
Saxifraga Stellaris
Botaniske kjennetegn
Stengelen blir 5-15 cm høy og er hårete og greinete øverst, rosettbladene er grønne og grovtaggete. Blomsten er stjerneformet og har fem kronblader som er hvite og har enten røde, gule eller ingen flekker ved grunnen.
Stjernesildre krever litt fuktighet i grunnen, men trenger ellers lite for å klare seg. Man kan derfor finne blomsten ved snøleier, myr og bekkekanter. Stjernesildre er svært vanlig og finnes i hele fjellet. Den kan vokse opp til 1970 moh. (Kristoffersen, 2007, s.80).
Botaniske kjennetegn
Stengelen blir 5-15 cm høy og er hårete og greinete øverst, rosettbladene er grønne og grovtaggete. Blomsten er stjerneformet og har fem kronblader som er hvite og har enten røde, gule eller ingen flekker ved grunnen.
Stjernesildre krever litt fuktighet i grunnen, men trenger ellers lite for å klare seg. Man kan derfor finne blomsten ved snøleier, myr og bekkekanter. Stjernesildre er svært vanlig og finnes i hele fjellet. Den kan vokse opp til 1970 moh. (Kristoffersen, 2007, s.80).
 |
| Blåbær. (Foto: Margit Elise Almendingen). |
Vaccinium myrtillus
Botaniske kjennetegn
Blåbær er en dvergbusk i lyngfamilien med grønne kantete grener. Den kan bli mellom 20-30 cm høy. Blomstene er grønnhvite med sammenvokste kronblad som blir til blåbær ved befruktning. Bærene er frukten til planten, de er svart/blå og svært saftfulle. Blåbær plantene danner som de fleste arter i lyngfamilien en symbiose mellom planterøttene og jordlevende sopp.
Blåbær finner man i store deler av Europa, i Norge finnes planten over hele landet. Den har blitt funnet opp til rundt 1700 moh. Blåbærene trives best i myrer, lyngskog og hei (Kristoffersen, 2007, s.138).
Kulturell bruk
Botaniske kjennetegn
Blåbær er en dvergbusk i lyngfamilien med grønne kantete grener. Den kan bli mellom 20-30 cm høy. Blomstene er grønnhvite med sammenvokste kronblad som blir til blåbær ved befruktning. Bærene er frukten til planten, de er svart/blå og svært saftfulle. Blåbær plantene danner som de fleste arter i lyngfamilien en symbiose mellom planterøttene og jordlevende sopp.
Blåbær finner man i store deler av Europa, i Norge finnes planten over hele landet. Den har blitt funnet opp til rundt 1700 moh. Blåbærene trives best i myrer, lyngskog og hei (Kristoffersen, 2007, s.138).
Kulturell bruk
Blåbær blir plukket i bøtter og spann for å spises ferskt, lage syltetøy, saft, vin eller likør. Blåbær er rik på antioksidanter, og har ifølge folkemedisin en stoppende effekt ved diaré på grunn av mengden garvestoffer i planten. Blåbær skal også gi godt syn, forhindre hjerte- og karsykdommer pga. de er fulle av flavonoider. Alle har vell mistet litt blåbær på linduken eller en t-skjorte og merket at fargen ikke går så lett av, derfor ble det brukt til å farge stoff før (Vik).
 |
| Ryllik. (Foto: Margit Elise Almendingen). |
Achillea millefolium
Det å vite litt mer om hva man snubler i når man går på tur kan faktisk gi deg god kunnskap om planter som kan lege sår, datere landskapet eller er spiselig. Ved å se på kart kan man forutse vegetasjonen man finner ved elver, myrer eller krattskog som kan gjøre turplanleggingen lettere. Hvis man ønsker å imponere dem man er på tur med, kan man nå gjenkjenne ihvertfall 10 planter.
Kilder:
Høiland, K. Sølvvier (Salix Glauca). Hentet 10.09.2018 fra: https://digitaltmuseum.no/011085441157/solvvier-salix-glauca
Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrede fjellet. Vigmostad og Bjørke, Bergen
Sunding, P. Geitrams. Henta 13.09.2018 fra: https://snl.no/einer
Sunding, P. Øyentrøst. Henta 13.09.2018 fra: https://snl.no/%C3%B8yentr%C3%B8stslekta
Sunding, P. Einer. Henta 13.09.2018 fra: https://snl.no/geitrams
Sunding, P. Røsslyng. Henta 11.09.2018 fra: https://snl.no/r%C3%B8sslyng
Sunding, P. Ryllik. Henta 13.09.2018 fra: https://snl.no/ryllik
Sunding, P. Musøre. Hentet 11.09.2018 fra: https://snl.no/mus%C3%B8re
Timdal, E. Kartlav. Hentet 10.09.2018 fra: https://snl.no/kartlav
Vik, U. Blåbær. Hentet 12.09.2018 fra: https://snl.no/bl%C3%A5b%C3%A6r
Botaniske kjennetegn
Ryllik er i slekt med kurvplantefamilien. Den gjenkjennes av halvskjermer av hvite små blomstre. Bladene er grønne og sterkt oppdelte. Rylliken kan bli 30-50 cm høy. Den har et godt rotsystem som kan gi store lokale forekomster. Ryllik er flerårige og sprer seg både med frø og jordstengler. De vokser ofte i grøftekanter, tørre enger, bakker og åpen skog. Ryllik finner man over hele landet opp til snaugrensen, høyest noterte voksested er 1590 moh. (Sunding).
Kulturell bruk
Ryllik er en gammel kultur- og medisinplante og ble tatt i bruk av kinesere for over 4000 år siden. Den er rik på bitterstoffer og sterktluktende flyktig olje. Den ble brukt mot sykdommer som forkjølelse, mage-bryst og sår. Den blir ellers brukt i brennevin, øl og som krydder i mat
(Kristoffersen, 2007, s.187).
Einer
Ryllik er i slekt med kurvplantefamilien. Den gjenkjennes av halvskjermer av hvite små blomstre. Bladene er grønne og sterkt oppdelte. Rylliken kan bli 30-50 cm høy. Den har et godt rotsystem som kan gi store lokale forekomster. Ryllik er flerårige og sprer seg både med frø og jordstengler. De vokser ofte i grøftekanter, tørre enger, bakker og åpen skog. Ryllik finner man over hele landet opp til snaugrensen, høyest noterte voksested er 1590 moh. (Sunding).
Kulturell bruk
Ryllik er en gammel kultur- og medisinplante og ble tatt i bruk av kinesere for over 4000 år siden. Den er rik på bitterstoffer og sterktluktende flyktig olje. Den ble brukt mot sykdommer som forkjølelse, mage-bryst og sår. Den blir ellers brukt i brennevin, øl og som krydder i mat
(Kristoffersen, 2007, s.187).
 |
| Geitrams. (Foto: Margit Elise Almendingen). |
Geitrams
Chamerion angustifòlium
Botaniske kjennetegn
Geitrams er en flerårig plante som blir 0,5-2 m høy. Den er i mjølkefamilien og har tettbladet, ugrenet stengel og kang klase med røde eller hvite blomstre. Den har kapselfrukt med mange frø som er hvit frøull, i gjennomsnitt produserer hver blomsterskudd ca. 20 000 frø. Geitramsen har et krypende rotsystem med meterlange røtter, de finnes ofte i grøfter der det er mye nitrogen, steinete steder og på bråter i skogen. Man finner den over hele landet og har blitt funnet oppe i fjellet på 1780 moh. (Sunding).
Kulturell bruk
Den ble brukt tidligere som forplante til dyr, bladene er også blitt brukt som te. I folkemedisin ble geitramsens rot kokt med rømme og havremel til en grøt som ble brukt mot gikt og all slags utvortes skade (Kristoffersen, 2007, s.117).
Geitrams er en flerårig plante som blir 0,5-2 m høy. Den er i mjølkefamilien og har tettbladet, ugrenet stengel og kang klase med røde eller hvite blomstre. Den har kapselfrukt med mange frø som er hvit frøull, i gjennomsnitt produserer hver blomsterskudd ca. 20 000 frø. Geitramsen har et krypende rotsystem med meterlange røtter, de finnes ofte i grøfter der det er mye nitrogen, steinete steder og på bråter i skogen. Man finner den over hele landet og har blitt funnet oppe i fjellet på 1780 moh. (Sunding).
Kulturell bruk
Den ble brukt tidligere som forplante til dyr, bladene er også blitt brukt som te. I folkemedisin ble geitramsens rot kokt med rømme og havremel til en grøt som ble brukt mot gikt og all slags utvortes skade (Kristoffersen, 2007, s.117).
 |
| Øyentrøst. (Foto:Margit Elise Almendingen). |
Øyentrøst
Euphrasia
Botaniske kjennetegn
Øyentrøst er en ettårig planteart som er i snylterotfamilien. De er halvparasitter som suger næring fra røttene av andre planter. Stengelen er oftest litt grenet, bladene sittende og blomstene lyse med mørke striper og en gul flekk på underleppen. Planten blir 3-20 cm høy, Blomstene er hvite til lysfiolette (Sunding).
De vokser overalt på bakker, myr, heier, på beiter på fjellet og på snøleie. Den trives på kalkgrunn eller baserik grunn og Fjelløyentrøst vokser opp til 1800 moh. (Kristoffersen, 2007, s.160).
Kulturell bruk
Allerede i middelalderen var Øyentrøst en plante som ble brukt som middel mot øyesykdommer. Isolerte stoffer fra planten har vist styrkende egenskaper på immunforsvaret. Planten brukes idag i øynemedisin i mange produkter.
Øyentrøst er en ettårig planteart som er i snylterotfamilien. De er halvparasitter som suger næring fra røttene av andre planter. Stengelen er oftest litt grenet, bladene sittende og blomstene lyse med mørke striper og en gul flekk på underleppen. Planten blir 3-20 cm høy, Blomstene er hvite til lysfiolette (Sunding).
De vokser overalt på bakker, myr, heier, på beiter på fjellet og på snøleie. Den trives på kalkgrunn eller baserik grunn og Fjelløyentrøst vokser opp til 1800 moh. (Kristoffersen, 2007, s.160).
Kulturell bruk
Allerede i middelalderen var Øyentrøst en plante som ble brukt som middel mot øyesykdommer. Isolerte stoffer fra planten har vist styrkende egenskaper på immunforsvaret. Planten brukes idag i øynemedisin i mange produkter.
 |
| Einer. (Foto: Margit Elise Almendingen). |
Juniperus commùnis
Botaniske kjennetegn
Einer er det mest utbredte bartre vi har, den tilhører planteslekten sypressfamilien. Det er en lav eller krypende busk som vi finner på fjellet, men kan bli 10-12 meter flere steder i Norge. Einer er en busk med sylspisse nåler som sitter i 3-tallige kranser på kvisten. Blomsten er avhengig av kjønnet befruktning for å danne einebæret. Første året er bæret grønt, men ved modning neste sesongen blir det blå/svart med et overtrekk av utskilt voks (Sunding).
Einer vokser svært sakte og kan bli opp til 1000 år gamle. Einer finner vi fra Lindesnes til Nordkapp og det høyeste funnet av einer er opp til 1730 moh. Einer er svært tilpasningsdyktig og kan vokse i neste all slags jord så lenge den får nok sollys. Einer lukter sterkt kamferlukt som gjør den resistent mot insekter og kan brukes som desinfeksjon (Kristoffersen, 2007, s.25).
Kulturell bruk
Einer har spilt en stor rolle for folketroen, mange steder ble den ansett som hellig der fornemme personer ble brent på bål av einer. Einebark skulle være godt mot ormebitt, og var et vern mot underjordsfolket og djevelen. Før lam fikk dra på fjellet fikk de einebær som skulle unngå at dem ble tatt av reven.
I folkemedisin ble bærene brukt mot mageverk, tannverk og urent blod. Folk badet også i einelåg mot feber og gikt. Einebær blir også brukt som smaktilsetting i brennevin (gin). Einer ble også brukt til luftig låvevegger, hesjestaur og sledemeier (Sunding).
Einer er det mest utbredte bartre vi har, den tilhører planteslekten sypressfamilien. Det er en lav eller krypende busk som vi finner på fjellet, men kan bli 10-12 meter flere steder i Norge. Einer er en busk med sylspisse nåler som sitter i 3-tallige kranser på kvisten. Blomsten er avhengig av kjønnet befruktning for å danne einebæret. Første året er bæret grønt, men ved modning neste sesongen blir det blå/svart med et overtrekk av utskilt voks (Sunding).
Einer vokser svært sakte og kan bli opp til 1000 år gamle. Einer finner vi fra Lindesnes til Nordkapp og det høyeste funnet av einer er opp til 1730 moh. Einer er svært tilpasningsdyktig og kan vokse i neste all slags jord så lenge den får nok sollys. Einer lukter sterkt kamferlukt som gjør den resistent mot insekter og kan brukes som desinfeksjon (Kristoffersen, 2007, s.25).
Kulturell bruk
Einer har spilt en stor rolle for folketroen, mange steder ble den ansett som hellig der fornemme personer ble brent på bål av einer. Einebark skulle være godt mot ormebitt, og var et vern mot underjordsfolket og djevelen. Før lam fikk dra på fjellet fikk de einebær som skulle unngå at dem ble tatt av reven.
I folkemedisin ble bærene brukt mot mageverk, tannverk og urent blod. Folk badet også i einelåg mot feber og gikt. Einebær blir også brukt som smaktilsetting i brennevin (gin). Einer ble også brukt til luftig låvevegger, hesjestaur og sledemeier (Sunding).
 |
| Einer, med utsikt østover fra Kjerringfjell. (Foto: Margit Elise Almendingen). |
Kilder:
Høiland, K. Sølvvier (Salix Glauca). Hentet 10.09.2018 fra: https://digitaltmuseum.no/011085441157/solvvier-salix-glauca
Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrede fjellet. Vigmostad og Bjørke, Bergen
Sunding, P. Geitrams. Henta 13.09.2018 fra: https://snl.no/einer
Sunding, P. Øyentrøst. Henta 13.09.2018 fra: https://snl.no/%C3%B8yentr%C3%B8stslekta
Sunding, P. Einer. Henta 13.09.2018 fra: https://snl.no/geitrams
Sunding, P. Røsslyng. Henta 11.09.2018 fra: https://snl.no/r%C3%B8sslyng
Sunding, P. Ryllik. Henta 13.09.2018 fra: https://snl.no/ryllik
Sunding, P. Musøre. Hentet 11.09.2018 fra: https://snl.no/mus%C3%B8re
Timdal, E. Kartlav. Hentet 10.09.2018 fra: https://snl.no/kartlav
Vik, U. Blåbær. Hentet 12.09.2018 fra: https://snl.no/bl%C3%A5b%C3%A6r
Kommentarer
Legg inn en kommentar