Alpine farer

Tuftebreen (Foto: Margit Elise Almendingen).

Denne uken har ferden gått til Jostedalen i Luster kommune, der breene har fått stå i fokus. Når man kjører innover dalen kan man se de store kreftene som har bygget sidedalene dype og bratte og innerst finner vi ismassivet. Vi har hatt brekurs denne uken. Vi har lært mer om bevegelseteknikk på is, brehistorie, sikringsmidler, utstyr, kameratredning, det å ta gode veivalg og alpine farer som jeg har valgt å fokusere på i dette innlegget.

Ved å ferdes i høyfjellet utsetter man seg selv for ulike fareelementer som man må ta hensyn til. Det er nemlig ikke brevandringen som er det "farligste" på en bretur, de fleste ulykker skjer på vei til og fra isen. Det er derfor viktig å være observant på de ulike alpine farer som man er utsatt for på en tur. Når det kommer til brevandringen, finnes det mange forskjellige alpine farer. Jeg skal ta for meg bresprekker, uaktsomhet, isfall og kollaps.

Viktig å bruke kjøttvekta blant tverrsprekker. (Foto: Margit Elise Almendingen)

Bresprekker

Bresprekker er den største faren når man beveger seg oppå breen. Det finnes sprekker i små breer som i store, derfor er det viktig å lære seg å "lese" breen. Da kan man forutse hvilken type sprekker som oppstår under en snødekket bre da man ikke ser dem visuelt. I følge en av Norgesguidene finnes det to typer brevandrer: "De som har ramlet i en bresprekk, og de som kommer til å gjøre det" (R.Sørensen, personelig kommunikasjon, 20. september 2018).

På sin vei utsettes isen både for store trykk og strekk. Når trykk- og/eller strekkreftene er store nok fører det til deformasjon av isen. Dette ser vi på overflaten som oppsprekking der strekkreftene er sterkest, og som oppstuvinger der trykkreftene har overtakket (Haslene, 2011, s.24)

Bre gange ved lengdesprekk. (Foto: Margit Elise Almendingen)

Det finnes tre hovedgrupper innenfor bresprekker: randsprekk, tverrsprekk og lengdesprekk. Randsprekker oppstår fra kanten av breen, de dannes ved at det er mye friksjon mellom breen og fjellet. Dermed oppstår store strekkspenninger som gir sprekker oppover og innover breen på ca. 45 grader. De blir 45 grader på grunn av at massen på midten av breen beveger seg raskere nedover og skyver med seg sprekkene. 

Tverrsprekker dannes når isen får større hastighet og knekker fra isen på oversiden, altså knekk i lengdeprofilen. De dannes ofte når breen får et brattere fall. De er ofte større og bredere en randsprekker. Det bruker også å være høydeforskjell mellom iskanten på hver side, noe som kan gjøre kryssing vanskeligere. 

Lengdesprekker oppstår ved utvidelse av dalen der breen ligger, eller hvis det ligger en langsgående fjellrygg under breen. Disse dannes i breens bevegelsesretning (Haslene, 2011, s.24). Det finnes også smeltekløft, bregleppe, oppstuing og breportalen som man må være observante på når man beveger seg rundt og på breen.

Varselskilt foran Nigardsbreen. (Foto: Margit Elise Almendingen).

Isfall og kollaps

De fleste breene i Norge er i bevegelse og med stor temperaturstigning om sommeren smelter isen fort. Det kan skape skumle  situasjoner med at isen ikke klarer å holde sin egen vekt. Man bør derfor alltid være på vakt for faren av å få fallende is over seg fra istårn eller i huler. Av bevegelsen til isen kan det oppstå store luftrom under isen, dette gjøre den ustabil og fører til at isen kan kollapse. Dette må man være spesielt bevist på under på- og avstigning av breen (Haslene, 2011, s.131).

Bre er gøy å utforske, bare gjør det sikkert. (Foto: Margit Elise Almendingen).

Uaktsomhet

Det er ofte når vi ferdes i lett terreng da ulykkene skjer, vi er ukonsentrerte og tenker turen er ferdig på vei ned fra brekanten eller toppen. Uaktsomhet er nok den mest vanlige årsaken til uhell under fjellskiløping, klatring og brevandring. Selv om man er kunnskapsrik og holder utstyret i orden må man fortsatt bruke de mest elementære regler for sikring i fjell og bre (Haslene, 2011, s.132). Turen er ikke ferdig før alle er kommet tilbake. Det er lurt å holde gruppen samlet på vei opp som ned fra breen, for hvis man er sliten er det lett at noen tråkker over eller skader seg og blir liggende alene i fjellet en god stund. Det er lurt å hold gruppa samlet, og sørg for at en har ansvaret for å gå foran og at en har ansvaret for baktroppen. 

Det å ha overskudd på tur er kjempeviktig for å kunne ta gode beslutninger og ha nok energi til å handle hvis noe uforutsett skjer. Det ligger i forarbeidet med turplanlegging, opptrening og dagsformen. Er grunnlagt for svakt i forhold til turen, er du mer utsatt for fare, og en har færre utveier om noe skulle gå galt. Du kan bli tvunget til å endre planene på grunn av uhell eller dårlig vær, og da bør du ha krefter til overs. Man kan sjekke formen sin med å regelmessig dra på tur med sekk og ikke planlegge for ambisiøse turer (Haslene, 2011, s.132).

Is-kollaps ved fronten av Nigardsbreen. (Foto: Margit Elise Almendingen).

Det å gå på breen for opplevelsen selv er et norsk fenomen som kan gi gode naturopplevelser. Man
kan vandre i taulag for å oppleve formasjonene av breen, gå i grotter, bruke brevandringen som innmarsj til topptur eller isklatre. Bre blir spesielt interessant når man lærer hvordan den beveger seg. Det gir også en forståelse av hvordan ismassivet har skapt landskapet, spesielt her på vestlandet og i nordland med dype fjorder og høye tinderekker. Ved å kunne mer om de alpine farene kan man også være tryggere ved å være bevisst. Da må man tenke konsekvenser og sannsynlighet for at noe kan skje, og om man har evner til å unngå eller takle utfallet.

Noen blide brevandrere. (Foto: Margit Elise Almendingen).

 Kilder:

Haslene, S. (2011). "Breboka. Handbok i brevandring". DNT fjellsport, Oslo